På sykkel Oslo - Paris 2016, historien om et personlig prosjekt

Begynnelsen

16. juli 2015. Sommerferien for i år er unnagjort, vi har kommet hjem fra bilferie i USA. Hodet er fullt av opplevelser, magen er full av mat, og vekta er høyere enn noensinne, den stopper på 122,7 kg denne dagen. Formen er tilsvarende dårlig, og jeg er skuffet over meg selv fordi jeg har latt meg falle tilbake til dette.

To år tidligere hadde jeg bestemt meg for å gjøre noe med formen og vekta, da var jeg omtrent på samme nivå. Jeg fant fram sykkelen som hadde stått i fred siden sommeren 2008, anskaffet Lifesum, en app for å registrere og følge opp kaloriinntak og aktiviteter og satte i gang. Framgangen var stor, jeg gikk fra 122 kg til 106 kg på 12 uker. På PC'en hadde jeg et PowerPoint-lysbilde som jeg oppdaterte med små bilder av smørpakker, en for hver halvkilo jeg gikk ned. Når vinteren kom hadde jeg 33 smørpakker i det bildet. Men det var to år siden, og jeg kom altså ikke i gang igjen etter julen 2013. 34 smørpakker fant veien tilbake til midjen min etter dette.

Tilbake igjen til 16. juli 2015. Da sitter min kjære Kitty og jeg og ser på ettermiddagssendingen fra Tour de France. Der sender de et innslag med en gruppe gale nordmenn som setter seg på sykkelen på Rådhusplassen i Oslo med kurs for Paris og avslutningen av Tour de France. Jeg hadde hørt om et slikt prosjekt tidligere, da Torgeir Stensrud (dømt for bedrageri i Finance Credit-saken) tok med seg en flokk med straffedømte på sykkeltur til Paris som et rehabiliteringsprosjekt, det ble en liten serie i TV2 av det. Men dette var noe helt annet, dette var "helt vanlige" mennesker som en skulle tro ikke trengte rehabilitering. Da Kitty sier til meg at "dette er noe for deg, du som er så glad i å sykle og treffe nye mennesker", begynner jeg å lure på om hun ikke er helt frisk, eller om hun tror at jeg er lagd av noe helt annet enn det jeg er. Joda, jeg deltok i noen lange ritt på skralt treningsgrunnlag i 2007-2008, og fant stor glede i dette, så hun hadde vel sett tendenser til galskap da. Jeg deltok i Aarbakkerittet Lysebotn - Bryne i 2007, og fullførte dette på 7 timer på en tung hybridsykkel. I 2008 kjøpte jeg en karbonracer på tilbud og deltok i Color Line Setesdalen Tour, 215 km fra Kristiansand til Hovden, som jeg fullførte på 8 timer og 20 minutter etter å ha møtt veggen i Byklebakkene, deretter Styrkeprøven Lillehammer - Oslo, 190 km som jeg fullførte på 6 timer og 20 minutter. Etter det ble sykkelen stående av forskjellige grunner, jeg kom aldri helt i gang igjen.

Påmelding

 Men det var noe med det hele som pirret. Et slikt opplegg krever at man er fokusert og jobber langsiktig, at man ikke kan tillate seg noen av de vanlige unnskyldningene med at man skulle ditt eller datt, at det er dårlig vær eller annet pjatt. Det har vært mitt svake punkt tidligere. Dermed innså jeg at det var akkurat et slikt mål jeg trengte. Dagen etter spurte jeg for sikkerhets skyld om hun mente det hun sa, og at hun innså hva dette innebar i form av treningstid. Hun forsikret meg at det gjorde hun, og dermed fant jeg fram til nettsiden www.osloparis.no og meldte meg på.

Dagen etter sørget jeg for å fortelle venner og kolleger om hva jeg hadde blitt med på; her skulle alle rømningsveier blokkeres slik at det var umulig å ombestemme seg. Noen var imponert allerede da, men jeg tror de fleste mente at det må finnes en diagnose for slikt. Jeg kvitterte uansett med at imponerte kunne de få lov til å være etter at jeg hadde fullført (HVIS?), nå burde de bare være bekymret, forskrekket eller en blanding av begge.

Treningen begynner

Da var det bare å begynne treningen. Men hvordan trener man til et slikt opplegg? Nettsiden inneholdt en del gode tips, men samtidig må man finne en modell som passer inn i egen hverdag, og ikke minst bidrar til å bygge opp motivasjonen i stedet for å rive den ned. Det som er helt klart er at treningen må inneholde både mengde og kvalitet for at den skal bli bra. Hvor finner jeg hjelpen jeg trenger til dette, tro? Jeg hadde flere kolleger som vet litt av hvert om sykling, som har gitt meg mange gode tips underveis. Spesielt Frode og Olav har bidratt med mye, og det har vært oppmuntrende for meg at to såpass garvede syklister har vist oppriktig interesse i prosjektet til en middelaldrende mann med BMI over 32 og overdreven tro på egne ferdigheter. Uten deres bidrag tror jeg veien fram hadde vært betraktelig vanskeligere.

Men jeg trengte mer enn gode kolleger med kunnskaper om sykling, jeg trengte også et miljø å trene i. Det fant jeg i Bryne Cykleklubb.


Utover høsten hadde jeg mange fine ettermiddagsturer med BCK'ere som ga meg inspirasjon videre, spesielt var Knut en som alltid stilte opp, både på torsdagskveldene og i helgene. Det ga mange gode mil utover høsten.

Puls og treningsintensitet

Gjennom tips fra kjente og lesning på internett, har jeg etter hvert lært en del om intensitetssoner og hvordan disse kan brukes til å bygge opp både kapasitet og styrke. Problemet mitt har hele tiden vært å kontrollere det skikkelig. Olympiatoppens intensitetssoner er anerkjente og godt dokumenterte, og de er tydelige på hvilke pulssoner som gir hvilken treningseffekt. Utholdenhet krever for eksempel mye trening i sone 1, som er lav intensitet. Mitt problem i fjor høst var at sone 1 ikke fantes i min verden. Jeg gikk rett i sone 2 med en gang jeg satte meg på sykkelsetet, og der var jeg kun kort tid, før sone 3, 4 og 5 viste seg. For å si det slik; det ble veldig mye sone 4 og 5 gjennom høsten, mye mer enn det som anbefales fra Olympiatoppen. Dette har faktisk vært et problem for meg hele veien, uansett hvor rolig jeg kjører, går jeg relativt raskt ut av sone 1, men ut over våren har det blitt bedre og bedre.

I desember og januar ble det stort sett bare til å følge spinningtimene til BCK. Det var kaldt og glatt ute, og jeg kjører ikke på piggdekk, og i hvert fall ikke på isete vei, så da er det alternativ trening som gjelder.

Siste helgen i januar var det endelig føre til å sykle på veien igjen. Da hadde jeg også klart å lage meg en treningsdagbok som jeg føler er nyttig, hvor jeg kan logge hvor langt og lenge jeg har syklet, med hvilken intensitet og hvordan jeg har følt treningen har vært eller eventuelt litt om vær og føreforhold.


 

Denne har jeg brukt systematisk, og fylt ut informasjon fra treningscomputeren etter hver eneste trening. Utover våren bygde jeg opp en rimelig grei treningsmengde, og jeg kjente godt at kapasiteten økte. Spesielt merket jeg det etter at vi begynte med fellestreningene ute etter påske.

Idars stjerner

Kapasiteten ble bedre og bedre, turene ble lengre, og farten ble høyere; fellestreningene vi hadde ga meg mye høyere treningskvalitet i forhold til om jeg skulle ha gjennomført de samme distansene på egenhånd. Idar og alle medlemmene i Idars Stjerner har betydd utrolig mye for meg i denne perioden, både for det fysiske og det mentale.

Rittsesongen begynte i slutten av april for de fleste, meg inkludert. Første ritt var Spinnsprinten, hvor vi var påmeldt som lag med "Idars Stjerner". Dette var en ilddåp for meg, ettersom jeg har slitt med å henge med laget i motbakkene. Overraskelsen var derfor ikke stor da jeg måtte slippe laget halvveis opp bakken mellom Undheim og Karlsbu, men gleden var desto større da jeg begynte å kjøre inn igjen noen av lagkameratene på veien senere i løypa, og særlig da jeg innså at jeg heller ikke hadde tapt særlig mye mer til laget etter at jeg var ferdig med motbakkene. Tidligere i april hadde jeg anskaffet wattmåler til sykkelen, og den ga meg ny innsikt i sammenhengen mellom kraften jeg brukte og endring i puls. Dette gjorde at jeg roet ned litt før i bakkene, men samtidig at jeg hadde mer å kjøre med på flatene, slik at jeg totalt sett syklet raskere enn før. En uke senere fikk jeg erfare det for fullt, da jeg plutselig hadde mye mer å bidra med når laget deltok i Mairittet. Løypeprofilen her var lettere, men denne gangen hadde jeg overskudd ved målgang, selv etter at jeg hadde jobbet i rulla hele rittet. Hvilken opptur!

Ulykken

Men så kom nedturen. Tirsdagen etter Mairittet har vi ny fellestrening med Stjernene. Sesongens store mål for laget, Color Line Setesdal Tour (CLST) begynner å nærme seg og treningene blir mer fokuserte på effektiv kjøring i rulla ned bakker og over topper. Vi hadde kjørt drøye 5 mil denne kvelden, farten var høy, og rulla satt som et skudd. Over en bakketopp ved Salte kjøres det bra i front, og farten drar seg opp. I det vi passerer 50 km/t kommer en bil som kjører forbi rulla og legger seg inn foran oss, bremser deretter ned og svinger inn på en sidevei til venstre. Nedbremsingen som forplanter seg bakover i rulla ender til slutt opp med låste hjul både hos meg og rytteren foran meg, krasjen er uunngåelig og jeg ender opp på ryggen ute på et jorde.

Kragebeinet og noen ribbein var knekt, hjelmen var knust, og flere sykler var ødelagt i større eller mindre grad. Terje måtte også i asfalten og tåle noen ribbeinsbrudd og asfalteksem. Farten i sammenstøtet var 56 km/t.

Jeg var tross alt heldig, det er mye som kan gå galt i slike uhell, og et kragebein lar seg reparere. Jeg insisterte på å få det operert slik at jeg kunne komme raskt på sykkelen igjen, og den 11. mai var kragebeinet lappet sammen med en titanplate og et ukjent antall skruer.

Mulighetene for å delta i CLST var ødelagte, men Oslo - Paris var fremdeles gjennomførbart. Dessverre ødela hendelsen også for mine muligheter til å delta på samlingen for Oslo-Paris-gruppa i Larvik første helgen i mai. Formen jeg hadde bygget opp fram til da var også truet, jeg hadde planlagt ca 1200 km trening og ritt totalt i mai måned, nå ble dette begrenset til bare 156 km.

Opptreningen

De første dagene hadde jeg en del smerter i operasjonssåret, men de ga seg ganske raskt. Jeg fikk igjen sykkelen fra verksted etter en uke, og satte den opp på rulle, slik at jeg kunne holde beina i gang etter ulykken. Det ble så som så med den treningen, men det varte ikke lenge før jeg tok sjansen på å prøve meg på landeveien. Tross alt hadde jeg en treningssamling foran meg som jeg var nødt til å delta på for å få bekreftet at jeg var i rett form til å delta på den lange reisen. Fredag 3. juni er jeg tilbake på veien og kjører knallhardt til og fra jobb. Det fungerte fint, jeg kjente ingenting i kragebeinet, og beina kjentes skikkelig bra ut.

Dagen etter tar jeg ut på første langtur etter skaden, og årets lengste tur hittil. Vi har fått draktene for den lange turen tilsendt, og det er på tide å innvie disse. Sammen med Terje , Morten og en til legger vi ut på "lappetur". Det blir en prøvelse med så mange høydemeter etter å ha kjørt beina tomme i tempoøktene dagen før.


 

Men så er det jo slik at vi skal gjennom flere dager på rad med slike prøvelser, så den måtte jeg tåle. Lappene på Byrkjedalstunet var uansett gode.

Treningssamling

Påfølgende helg var det klart for treningssamling i Larvik. Da skulle vi kjøre sammen som lag og prøve ut "togene" vi skal ha når vi reiser fra Oslo. Vi ble delt opp i tre lag som skal kjøre sammen hele veien. Hvert lag har en kaptein som har kommandoen og setter farten, og en løytnant som bidrar og rapporterer til kapteinen. Foran kapteinen settes det opp en rulle med 6 ryttere som roterer og veksler på å ligge i front å dra. En person sitter ved siden av kapteinen, resten sitter i faste par bak kapteinen. Løytnanten ligger bakerst og rapporterer hvis det blir strekk i feltet eller andre tegn til at folk blir slitne. I pausene skal rytterne bytte posisjoner slik at alle får prøvd seg i rulla.

I det jeg møter de første deltakerne på plassen utenfor Sportellet på Halsen i Larvik, treffer det meg ganske hardt at nå er det rett før. Sommerfuglene får det rimelig travelt, og forventningene stiger ettersom lederne Michael og Tore forteller om opplegget for helgen. Dette blir helt klart ikke noe hvilehjem, her skal det kjøres slik at vi får bekreftet at vi tåler belastningen som står foran oss. Lørdagen blir en ganske tøff opplevelse for mitt vedkommende, da vi skal forsere noen lange, seige bakker. Det er mitt svake punkt, siden jeg har ganske mange kilo som skal flyttes oppover. Men det går bra, alle skal med og jeg klarer det sånn passelig bra. På kvelden er jeg rimelig sliten i beina, da har vi gjort unna 17 mil og 2700 høydemeter på drøye 9 timer. Dagen etter kjører vi 16 mil og 1500 høydemeter, men denne gangen er det ingen lange bakker. Vestfold er full av lave åser, jeg har ikke tall på hvor mange små topper vi passerte. Uansett, det er terreng som passer meg mye bedre, og jeg var i godt slag hele dagen. Det var også oppmuntrende å få vite at det er slik terreng vi stort sett får på veien sørover.

Siste forberedelser

Resten av juni gikk stort sett på å samle kilometer og kjøre intervalltreninger for å øke kjørestyrken. Seint i juni deltok jeg i Simplicityrittet, som er et 60 km ritt med mange høydemeter. Der fikk jeg bekreftet at formen er på vei. Nå var det ikke stort mer jeg kunne gjøre, tiden var brukt opp, og avreisen fra Oslo sto for døren.

Nå var det snakk om å koble av, samle energi og forberede sykkel, utstyr og bagasje før turen. Snekring og bygging/riving av stillaser på ferieboligen var god avkobling.

Onsdag 13. juli settes sykkelen på taket av bilen, bagasjen lastes inn bak, og vi kjører inn til Oslo. Kitty  er da ferdig med ferien og reiser hjem etter å ha satt meg av ved Scandic Hotel St. Olavs Plass, hvor vi skal samles kvelden før turen. Herre min hatt, nå er det virkelig tett på!

Avreisen

Etter en god frokost og spent stemning stilte alle i sykkeltøy utenfor hotellet klokken 0800. Bagasjen var lastet i bilene, regnværsposen klargjort, og hjulene hadde fått siste påfyll med luft. Vi trillet langsomt ned til plassen mellom Oslo Rådhus og Nobel Fredssenter hvor mange fra familie og venner hadde stilt opp for å ta avskjed.

TV2 var til stede, Nils Gunnar Lie gjennomførte noen intervjuer før vi kunne starte. Blant disse intervjuene var lagets yngste mann, Filip Nyman, 15 år og eldste deltaker Jan Gunnar Gundersen, 74 år. Når dette var unnagjort, ga Nils Gunnar Lie oss startsignalet, og vi trillet ut av Rådhusplassen i to pene rekker som etter hvert ble gjort om til en enkelt rekke. Slik trillet vi til Sandvika, hvor vi stoppet og grupperte oss i de tre lagene vi skulle sykle i resten av turen.

Dag 1, Oslo - Larvik (Hirtshals): ut av Norge

Gruppene var satt sammen litt annerledes nå enn de var på samlingen i Larvik, det var blant annet tatt hensyn til kjørestyrke og geografisk tilhørighet. Jeg ble plassert i Lag 1, som skulle være det forreste laget bak ledebilen. Kaptein Ole og løytnant Renate var gode og myndige ledere som var tydelige i kommunikasjonen, men samtidig veldig trivelige personer. Det viste seg raskt at betegnelsen trivelig gjaldt for hele gruppa. Vi fikk god kontakt fra starten av, og praten gikk lett med en gang vi kom ut av trafikken i Oslo. Det ble satt et greit tempo utover mot Asker, men jeg tror flere kjente på at det ble litt pes opp bakkene i Asker og Lier. I Lier hadde vi første stopp, hvor vi kunne ta til oss litt næring i form av bananer og energibarer, samt å fylle drikkeflaskene. Derfra gikk det radig unna ned gjennom Drammen og forbi Svelvik til Holmestrand, hvor vi stanset for lunsj. Matbilen hadde kjørt i forveien og disket opp med flere bord fulle av brød, pålegg, brus, vann, energibarer, bananer, gel'er og kjeks.



Det var dette vi skulle spise hver dag de neste 9 dagene. På vei inn til Holmestrand ble vi møtt av to syklister som har deltatt før, de stilte opp for å ønske oss god tur. Det ble godt mottatt hos alle, men spesielt hos de som hadde vært med tidligere. Fra Holmestrand gikk turen raskt videre ned til Stokke, hvor vi hadde ettermiddagsstopp med fylling av flasker og etterfylling av bananer og barer. Derfra dro vi raskt videre til Larvik hvor vi lastet syklene på en transportvogn før vi tok båten videre til Hirtshals for første nattstopp. Totalt 146 km ble unnagjort på 5:34 timer pluss pauser og diverse tekniske stopp. I Larvik fikk vi beskjed om at de to første hadde kastet inn håndkleet. Problemer med muskulaturen gjorde at de innså de ikke ville klare tempoet, så de bestemte seg for å stå av før vi forlot Norge.

Vel framme i Hirtshals var det full fart inn på hotellet for å få vasket klær og sykkel, før det var på tide å finne bingen for natten. Morgenen etter våknet vi til nyheten om en som hadde kjørt villmann med lastebil inn i en folkemengde i Nice på den franske nasjonaldagen. Det ble litt å snakke om til frokost.

Dag 2, Hirtshals - Silkeborg: var det noen som sa Danmark er flatt?

Første ordinære dag på reisen: Frokost klokken halv syv, pakke veske, pakke regnværspose, smøre sykkelbukse og skritt (ja, det er faktisk nødvendig rutine for å begrense slitasje, gnagsår i den regionen er ikke å anbefale), kle seg for turen, sjekke sykkelen og stå klar til start i de faste lagene klokken 0800 presis. Vi trillet ut på minuttet fra hotellet i Hirtshals, solen skinte og vi hadde en svak bris fra vest. En fin dag i flate Danmark lå foran oss. Det er bare det at Danmark er ikke så flatt. Etter Aalborg begynner landskapet å duve, det går opp og ned over små åser hele tiden, det er aldri hvile å få. Totalt kjørte vi over 54 små og middels store stigninger, hvor et tyvetalls hadde mellom 45 og 55 høydemeter. Etter en ny god dag på sykkelen kom vi fram til Silkeborg litt over klokken 17. Da hadde vi tilbakelagt 216 km på total 7:37 timer effektiv sykkeltid. Denne kvelden sjekket vi inn på Færskvandssenteret i Silkeborg, og rutinen var den samme: dusje, spise, vaske klær, vaske sykkel og legge seg. En overraskelse som kom der, var at rommet mitt lå i fjerde etasje, og 15 kg bagasje på ryggen merkes utrolig godt i lårene når man skal gå trapper etter en dag eller to på sykkelen.



Frokosten neste morgen dreide seg om en ny, stor hendelse: forsøk på statskupp i Tyrkia! Herfra koblet vi av internett på telefonene.

Dag 3, Silkeborg - Flensburg: regn og punkteringer i de danske fjell

Ny dag, nye utfordringer. Beina kjentes overraskende bra ut etter den lange etappen i går. Dagen startet likt som den forrige, men denne dagen var det utrygt for regn. Ikke så veldig utrygt, vil jeg si, snarere bombesikkert. Det begynte å regne etter bare noen få kilometer, og det holdt det gående jevnt og trutt til vi hadde en time eller to igjen til dagens mål. Temperaturen var lav, vi startet på ca 12 grader, men det ble gradvis litt varmere. Vi hadde kanskje 16 grader ved lunsjtider, men det var kaldt nok til at vi gjennomførte hele lunsjen på bare 22 minutter. Her var det snakk om å komme i gang og få varmen så fort som mulig. Og det fikk vi, ettersom turens bratteste bakke ligger i Danmark (!), det finnes faktisk en kategori 4-stigning med 75 høydemeter rett sør for Kolding. Vi løste opp gruppene før bakken og kjørte i fritt tempo opp, før vi tok samling og satte opp igjen lagene på toppen. Det var et veldig hyggelig avbrekk fra rutinen, dels fordi vi fikk varmen raskt igjen, men også fordi beina overrasket positivt i forhold til hvordan de taklet bakken. Opptur i dobbel forstand! Vi blåste på videre opp og ned av de danske fjellene, totalt 74 små og middels store stigninger denne dagen, og da vi begynte å nærme oss Flensburg, kom også sola tilbake. Møkkete fra topp til tå, men noenlunde tørre trillet vi inn til hotellet litt over klokka 18 på lørdagen. Totalt 187 km ble gjennomført på 7:47 timer effektiv sykkeltid, og vi har krysset vårt første land. På grunn av været hadde vi også eksepsjonelt mange punkteringer. Dansk sand og smågrus består mye av flint, som har den egenskap at den er utrolig skarp, og at den reiser seg opp fra bakken når den blir våt. Mer enn 20 slanger ble byttet denne dagen.


 

Dag 4, Flensburg - Stade: flate veier og velt

Ny dag, samme rutine, men denne natten har vi bodd på samme hotell som et dansk sykkellag som har samme målsetning, bortsett fra at de startet i Horsens, ikke i Oslo. Vi begynte å få en følelse av at vi er en del av noe større, kan vi vel si.

Vi trillet fint ut fra hotellet presis klokken 0800 om morgenen, i samme faste formasjon som alltid. De første par milene gikk pent og rolig for seg, solen skinte og temperaturen var behagelig. Rulla gikk etter hvert av gårde i friskt tempo, men så ble det plutselig en nedbremsning foran som gjorde at jeg kjørte inn i sykkelen foran. Vi kom fra hendelsen uten velt, men jeg måtte ta noen meter med terrengsykling på en gresskledd veiskulder inntil situasjonen var under kontroll igjen, uten velt. Det ble litt hoiing i gruppa mens det pågikk, men etter at vi fikk konstatert at alt og alle var like hele, kunne vi fortsette igjen. Meldingene fra kaptein Ole og løytnant Renate var tydelige, vi måtte ikke miste konsentrasjonen, ting skjer fort når vi sykler så tett.

Derfra fortsatte det i friskt tempo til formiddagspausen, hvor vi byttet rulle. Jeg var igjen framme i rulla, og vi holdt ganske godt driv nedover Schleswig-Holstein. Ved et veikryss skjer det igjen; rulla har bremset ned sakte og rolig, men oppmerksomheten bak i feltet ser ut til å glippe. En mann bremser for hardt og får skrens, og mannen bak smeller inn i ham, stuper over styret og går på hodet i bakken. Denne gangen er det så alvorlig at vi må ha ambulanse til stedet. Førstemann kommer fra hendelsen med kraftige skrubbsår og et kutt i ansiktet, mens andremann får konstatert bruddskader som gjør at han må bryte og reise hjem. Dette var en kraftig påminnelse for oss alle om at det ikke er en ufarlig sport vi bedriver, og at vi må være påskrudd hele tiden. Etter at situasjonen var avklart og den skadede var kjørt bort, var hele gruppen påtakelig stille. De fleste hadde fått mye å tenke på, både gjennom at hendelsen i seg selv var skremmende, at ting kan skje så lett, og ikke minst at vi tenkte mye på han som var skadet, i og med at vi ennå ikke visste helt omfanget av skaden.

Rett etter denne hendelsen krysset vi en elv med kabelferge, en strekning som tok et par minutter, før vi tok lunsjpause. Etter lunsj fortsatte de tyske veiene over flate marker. For at vi skulle unngå de mest trafikkerte veiene, var ruten lagt opp til småveier over jordbrukslandskap, som medførte at det ble veldig mange høyre- og venstreavkjøringer i kryss, med stadige skifter mellom brede veier og smale veier, god og dårlig asfalt. Dette bidro til at snittfarten sank veldig, til tross for at vi kjørte opp mot 35-40 km/t på flere partier. Det var tydelig for de fleste av oss at dette ikke var noe hvilehjem, her måtte alle jobbe. Utpå ettermiddagen kom vi til utløpet av Elben, som vi måtte krysse med ferge.



Følgebilene forlot oss etter ettermiddagspausen for å kjøre omveien via Hamburg, slik at de kunne møte oss ved hotellet. Dette ble en ny lang dag, 192 km, 7:08 timer effektiv sykling og ca 11 timer total reisetid.

Kvelden ble tilbrakt i Stade, som er en vakker hansaby på sørsiden av Elben. Der gikk vi ned i byen for å spise, før vi travet litt rundt i byen for å nyte de vakre omgivelsene. Likevel ble det en tidlig kveld som alltid, vi skulle tross alt på jobb igjen morgenen etter.


 

Dag 5, Stade - Bramsche: motvind, drittlukt og varme

Mønsteret har blitt tydelig for oss alle: opp klokka 6, frokost 0630, fylling av flasker og klargjøring for avreise 0730, avreise 0800. Veksle mellom å kjøre rulle eller ligge bak. Tissestopp etter 25 km. Ti minutters formiddagsstopp etter 60 km. Ny tissestopp etter 80 km, en halvtimes lunsj etter 110 km. Ny tissestopp, så ettermiddagsstopp etter 160 km, tissestopp igjen og så er vi framme etter mellom 200 og 225 km.

Dag 5 fulgte den samme rutinen, men denne dagen begynte temperaturen å bygge seg opp. Vi startet med 21 grader på morgenen, og kom fram til tett under 30 grader på kvelden. Underveis hadde vi sett massevis av små tyske landsbyer hvor husene lå i klynger og jordene strakte seg uavbrutt i kilometervis utenfor. Selv om organiseringen av gårdene er annerledes her enn hjemme på Jæren, ville nok mange jærbuer kjenne seg hjemme her, det fantes både hevdalokt og motvind i rikt monn.

Rett etter lunsj nådde vi reisens midtpunkt, selvsagt måtte vi feire det med gruppebilde.



Dagens etappe var på 208 km, 7:38 timer effektiv sykkeltid og over 11 timer total reisetid.

Jeg har etter hvert begynt å kjenne at beina tåler mindre før musklene blir sure, men de var samtidig relativt friske når de kom inn i en rytme; det hele var ganske uvant og rart. Men sitteknuter og rumpe begynte nå å si fra at det ikke var så greit lenger. Jeg var nå nødt til å smøre skrittet med beskyttende krem underveis i løpet av dagen for å holde gnagsårene unna. Andre begynte å slite med stive skuldre og nakke, irriterte sener i leggene, numne hender og masse annet. Jeg var heldig og slapp unna med bare disse sittesmertene.

Dag 6, Bramsche - Grefrath: varmt som et lite h...

Turens lengste etappe skulle vise seg også å bli en av de varmeste. Vi startet opp med vanlig rutine om morgenen til et par og tyve varmegrader og vindstille. Igjen kjentes beina gode ut, men det var selvsagt vondt å sitte. Rulla kvernet på som vanlig og det var liten forskjell på hvem som satt der, tempoet var bra uansett. Men denne dagen var det en ting som var litt annerledes. Det var litt stillere, praten gikk ikke så ivrig, og forbruket av vann var betraktelig høyere. Selv drakk jeg over 9 liter vann i løpet av denne etappen alene, i tillegg til at jeg helte vann over hode og skuldre for å kjøle meg ned. De fleste måtte gjøre det, og alle var nok mest opptatt av å telle kilometer og minutter til neste pause, heller enn å tenke på hvor langt det var igjen til dagens mål. Da vi kom fram til hotellet i Grefrath var gleden stor hos de fleste. Vi var framme, og alle følte en stolthet over at vi hadde klart dette også. 224 kilometer, 8:23 timer aktiv sykling og over 11 timer reisetid i temperaturer opp mot 40 grader.

Dag 7, Grefrath - Charleroi: tre land på en dag

Alle rutinene til tross, dette skulle bli en annerledes dag. Vi startet på vanlig måte med avreise klokken 0800 og trillet ut fra hotellet i Grefrath. Etter noen få kilometer krysset vi grensen, forlot Tyskland og entret Nederland. Veiene skiftet farge, registreringsskiltene skiftet farge og byene var litt annerledes. Husene var velholdt, slik som de for så vidt også var i Tyskland, men her var hagene veldig forseggjorte og ordentlige over alt.

Rett etter grensepasseringen kom vi til turens siste fergestrekning, i det vi måtte krysse elven Meuse. Dette er en forholdsvis liten elv, men det går containerprammer og annen kommersiell trafikk helt inn til Maastricht her.

  

Vi trillet syklene om bord på den lille kabelfergen, som langsomt brakte oss over til den andre siden. Etter en kort tissestopp, kjørte vi videre i god fart gjennom den smale fliken av Nederland, som ble krysset på bare halvannen time. Formiddagspausen og lunsjen ble tatt i Belgia, i den delen som heter Flandern. Her snakkes det flamsk, som er likt hollandsk, alle skiltene er på flamsk, og hus og hager var like ordentlige som i Nederland. Litt etter at vi passerte Sint-Truiden, kjørte vi gjennom en hvitmalt undergang i en høy, gresskledd vegg, og plutselig var vi inne i Wallonia, som er den franskspråklige delen av Belgia. Her var all skilting på fransk, folkene snakket fransk, og alt fra hus og hager til biler og landbruksmaskiner så ut som de aldri har sett vedlikehold. Absolutt alt så slitt og så som så ut.



Denne dagen var like varm som den forrige, men vi hadde den tvilsomme fordelen av at det blåste litt. Det ga en viss kjøling, men samtidig ble det tyngre å sykle, spesielt for de som lå i rulla. Vi registrerte at temperaturen som ble oppgitt på diverse butikker lå jevnt over på 37 grader, mens enkelte sykkelcomputere hadde avlesninger på over 40. Uansett, det var varmt, og denne dagen var det flere som måtte ta noen mil i bilen på grunn av utmattelse. Jeg begynte selv å bli usikker på hvor lenge jeg skulle holde, men ved ettermiddagsstoppen kom skyene sigende, og temperaturen falt til ca 30 grader. Det var tilstrekkelig til at kreftene kom tilbake, og vi kunne avslutte sykkelturen for dagen i den antakelig styggeste byen noen av oss har sett, Charleroi.  Bildet taler for seg, dette er bakgården til hotellet vi overnattet på.



I Charleroi var det heller ikke felles middag med buffé, slik som vi hadde blitt vant til. Belgierne takler visst ikke det, ut fra erfaringer gjort på tidligere turer. Vi fikk derfor en lunsj nummer to med en gang vi kom fram, og så kunne hver og en styre kvelden selv med tanke på bespisning.

Oppsummert, var dette den tyngste dagen på hele turen, mest på grunn av temperaturen, men også på grunn av distanse. 219,5 kilometer ble gjort unna på 8:50 timer sykling, totalt 11:45 timer reisetid. Underveis drakk jeg til sammen 12 flasker vann og sportsdrikke, det er 9 liter med væske på en dag!!

Dag 8, Charleroi - Soissons: lek og moro over Ardennene

Så var dagen kommet som noen gruet seg til, noen gledet seg til, men som ingen var likegyldige til. Vi skulle over Ardennene, et høydedrag som ligger i grenseområdet mellom Frankrike og Belgia. Michael ledet an ut fra byen og ut på landsbygda. Etter noen kilometer (1) tok vi samling og fikk beskjed om at vi kunne begynne frikjøring, og at denne skulle vare fram til vi nådde igjen bilene som var parkert ca en mil lenger framme (2).

For min del var denne dagen en eneste stor opptur. Beina fungerte utrolig bra i bakkene, og jeg som hater bakker! Noe var skjedd på turen, fordi responsen var veldig god over de mange små åsene vi kjørte over. Jeg satt i rulla i en gruppe satt sammen av syklister som ville ta det rolig over ?fjellene?. Jeg håper de fleste fikk opplevelsen av at dette gikk lett, men vi som satt i rulla hadde en ganske hard jobb for å holde farten opp i motbakkene, slik at de bak kunne trille lengst mulig, og bare skli over åskammene. Men du slette tid så moro dette var!

Fullt så moro var det kanskje ikke for et par av frikjørerne, som hadde tatt feil i et veikryss og var plutselig på egenhånd på den belgiske landsbygda, uten mulighet til å vite hvor vi andre hadde blitt av. I følge en av de villfarne, hadde de prøvd å spørre seg fram, men ved hjelp av fakter hadde de fått vite at han som kunne engelsk var på ferie. Etter en del telefonkontakt med lederne fant de til slutt veien tilbake til ruten, men da hadde det til slutt gått over en time siden vi stanset for pause.


Etter at alle var samlet igjen, var det en ny frikjøringsperiode, hvor de ivrigste igjen kunne ta ut først, mens vi som ville ta det roligere skulle kjøre samlet fram til lunch (3). Igjen tok jeg plass i rulla, og på nytt satset vi alt på å dra med oss hele toget over bakketoppene. Dermed nådde vi også igjen flere av de som ikke ville kjøre ?så sakte?, så toget ble lengre etter hvert. Det var sinnssykt festlig, men beina var nok glade for at vi tok lunsjpause da vi gjorde det. Det hadde ikke akkurat gått rolig for seg, og vi hadde fremdeles 8 mil igjen av dagen, fortsatt med en del kupert terreng. Men til forskjell fra formiddagen, skulle vi gjennomføre mesteparten av ettermiddagen i de vanlige gruppene vi hadde hatt de andre dagene. Dermed ville også kjøringen være mer kontrollert og rolig.

Heldigvis var temperaturen denne dagen behageligere, vi lå rundt 29-30 grader på det varmeste. Totalt gjennomførte vi denne dagen 190,5 km på 7:43 timer effektiv sykkeltid, total reisetid rett i underkant av 11 timer. Jeg tror de fleste av oss var rimelig fornøyde nå, dette var den siste av de lange dagene, neste dag skulle bli en lett reise inn til Paris og avslutning på turen!

Dag 9, Soissons - Paris: Sjarmøretappen

Neste morgen gikk praten om både dagens tur, gårsdagens lek over Ardennene, og middagen på hotellet. Dette var uten sidestykke det stusseligste måltidet vi hadde fått på hele turen. For at det skal være klart, maten underveis hadde vært bra hele veien, men dette var unntaket. Kjøttstykket vi fikk servert var ubestemmelig både med hensyn til art og hvordan det hadde vært behandlet. Noen fant ut at det sannsynligvis hadde vært greit å bruke som ekstra padding i buksa den siste dagen....

Nåvel, turen ut fra Soissons startet på sedvanlig vis, med Michael som los ut av byen, før vi inntok vanlig formasjon med ledebil foran gruppene etter noen kilometer. Den forventede parademarsjen lot for øvrig vente på seg. Det var 8 mil med fransk landevei som skulle tilbakelegges først, så hele formiddagen fram til lunsj gikk som dagene før, med godt tempo i rulla og jevn kjøring, pauser på vanlig måte og bytte av rulle i hver pause.

Denne siste dagen møtte vi på mange forskjellige lag som skulle samme vei som oss, om enn via litt forskjellige kjøreruter. De kom litt på kryss og tvers, mens flere lag hadde vi følge med langs samme rute. Noen ganger kjørte de forbi oss når vi sto til pause eller teknisk, andre ganger var det motsatt. Men det kuleste var da vi hadde vært nødt til å ta en omkjøring på grunn av veiarbeid, og Michael lå i tet og ledet an. Vi tok godt innpå en dansk gruppe på ca 20 syklister i kupert terreng. Han syklet i forveien og forhørte seg om det var greit at vi tok forbi dem. Det var det, og vi fikk signal til å kjøre på. Det var en helt rå opplevelse, rulla kjørte på som om det var spurten i et ritt, dro opp farten i en nedoverbakke, og tråkket til i motbakken for å dra med toget over. Vi passerte danskene om lag halveis oppi bakken, og etter at vi hadde passert dem viste sykkelcomputeren min fremdeles 47 km/t! Vi blåste forbi dem som om de sto parkert!

Landskapet mellom Ardennene og Paris var ganske eiendommelig, det var enorme flater med dyrket mark, hvor innhøstingen var i full gang. Disse flatene var brutt opp av smale daler som skar gjennom landskapet, der veiene stupte ned i bunnen og opp igjen på andre siden. Landsbyene var ofte konsentrert i nærheten av disse dalsøkkene.

Etter lunsj kom vi til en kanal som ble bygget for varetransport inn og ut av Paris for mange hundre år siden.

Det gikk asfalterte sykkelstier langs denne kanalen helt inn til Paris sentrum. Vi syklet i rolig tempo hele veien inn til byen, møtte masse mennesker på veien, inkludert ett av de danske lagene vi hadde møtt tidligere på dagen. Etter om lag 3 mil sto vi plutselig i Paris. Herfra måtte vi kjøre i samlet flokk, følge lederne gjennom lyskryss og overganger, trosse trafikanter og kreve vår plass på veien på ekte pariser-vis. Det var ganske intenst, og veldig gøy når vi fikk taket på det.

Plutselig sto vi der. Place de la Concorde, midt i hjertet av Paris. Venner og familie til mange var møtt opp, og sto der med flagg og plakater og ropte og heiet da vi rundet rundkjøringen med obelisken. Inne på plassen var vi endelig i mål. Turen var fullført, 1700 kilometer var tilbakelagt siden vi forlot Oslo, og alle hadde fått en opplevelse som var langt over og utenfor hva de hadde forventet. Det var mye mer, mye bedre og mye tyngre på en gang. For egen del hadde vi lagt opp ferien slik at ingen fra familien var til stede, så jeg fikk tid til å tenke og observere.

For min del ble dette et voldsomt sterkt øyeblikk. Det å kjøre inn på plassen viste seg å være enklere enn jeg hadde fryktet, hele turen har stort sett vært en opptur rent fysisk. Bortsett fra i seteregionen har jeg ikke hatt vondt noen steder. Ingen stiv nakke, ingen betente sener, ingen vonde lår eller legger, og god følelse etter nesten hver dag. Kun en av dagene har jeg lurt på hva vi har holdt på med, men det ga seg etter første kilometer på sykkelen igjen. Så slik sett var det greit, men det som traff meg, var at jeg har fullført dette prosjektet som jeg startet for et år siden. Jeg har gått inn for dette med stor grundighet, satt meg inn i hva som måtte til av trening, laget treningsplaner og fulgt disse uansett hva slags vær eller andre unnskyldninger som kunne fått meg til å stå over en trening. Jeg har hatt en ulykke som kunne ha ødelagt hele turen, men jobbet meg gjennom dette og kommet sterkere ut på andre siden. Alt dette kom i hodet på meg da jeg sto der på Place de la Concorde, og jeg ble overveldet av en enorm følelse av stolthet. Da vi delte ut gratulasjoner til hverandre, gjorde jeg det mens tårene rant i strie strømmer. Paris!!

Kronen på verket ble satt da vi la ut på æresrunden. 60 syklister parvis på rekke og rad trålet seg gjennom trafikken opp Champs Elysses, rundt Triumfbuen på Place de l'Etoile og ned igjen til Place de la Concorde, før vi fortsatte til hotellet som lå noen kilometer ut fra sentrum, ved Place de la Bastille.

Og det var det, ferdig syklet! Nå gjensto bare pakking av sykler og hjemreise, men selvsagt måtte vi ha med oss det som var premien for turen, nemlig siste etappen av Tour de France, hvor vi skulle få med oss herligheten fra Norskesvingen. Men det er egentlig en litt annen historie.

Jeg vil bare avslutte med å takke Lag 1 for en fantastisk tur, det hadde ikke blitt det samme uten dere: Ole (kaptein), Renate (løytnant), Torfinn, Anne Grete, Bjørn, Eli, Terje H, Inge S, Svein, Odd, Oddvar, Thomas, Stig, Eivind, Jon Arne, Per Kristian og Mark.



 

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

sykkelnils

sykkelnils

52, Time

Kategorier

Arkiv

hits